Det begynte en vakker dag for mange mange år siden… Min kjære bror hadde bakt gulrotkake på skolekjøkkenet og tatt med seg restene hjem. Fra det øyeblikket jeg smakte den, var jeg solgt. Den herlige kanelsmaken, krydderet, kremen.. Alt stemte. Jeg hadde en ny favorittkake.
Jeg har alltid vært glad i å bake. Mamma pleide alltid å bli oppgitt når jeg begynte å kokkelere i 22-tiden på kvelden bare fordi jeg hadde lyst. En dag bestemte jeg meg for å lage den herlige gulrotkaken, men det skulle vise seg å ikke bli så lett….
Forsøk #1: med liv og lyst begynte jeg på oppgaven. Jeg blandet, siktet, knekte, rørte og stekte. I 25 minutter gledet jeg meg til å smake og da kaka endelig kom ut av ovnen gledet jeg meg som en liten unge. Jeg åpnet ovnsdøren og løftet ut formen. Men noe var ikke som det skulle.. Den så rett og slett skjelven ut.. Da jeg åpnet formen, brast demningen. Til tross for lang steketid fløt hele den herlige kaken ut over kjøkkengulvet.. noe hadde gått veldig galt…
Forsøk #2: Jeg ble sint. Veldig sint. Og gikk i gang med neste forsøk. Denne gangen var jeg pinlig nøyaktig da jeg blandet røren. Jeg klinte sammen ingrediensene og slang den inn i ovenen på 175 grader. jeg ventet, ventet, ventet og ventet! Da jeg tok kaken ut, kunne jeg trygt konstatere at den var særdeles mye fastere enn det forrige forsøket. Men noe hadde gått galt igjen. kaken var intet mindre enn 5 cm høy og hardere enn et eplekart. I min ergrelse, spiste jeg et stort stykke på trass og lot resten finne veien ned i søpla.
Idag, nesten seks år etter forsøkte jeg igjen. Alle gode ting er visst nok tre, og endelig kunne jeg glede meg over en velstekt, vellagd og velkomponert gulrotkake. Festen ble en suksess og kaken smakte perfekt!
Takk Toro!
