Kristin

Her om dagen publiserte jeg et innelgg om Kristin-harselaset på dt.no i helgen. Da fikk jeg følgende kommentar av Marte:

“Men takler du greit å få klager og refs? Klarer du å ikke bry deg om det?”

Svaret er vel nei. Jeg takler svært dårlig å få klager og refs. Når jeg skriver en anmeldelse som jeg kan stå inne for ett hundre prosent, og ikke ti ville hester kunne fått meg til å skifte mening, ja, da takler jeg det helt fint. Da hender det til og med at jeg synes det er morsomt (Jeg har fremdeles spart på en kopi av hatbrevet jeg fikk av fanklubben til WigWam. Særdeles god underholdning). Men denne gangen var jeg ikke så sikker på meg selv.

Som jeg skrev i et tidligere innlegg, synes jeg ikke det er spesielt stas å gi fårlige terningkast til band jeg liker. Og jeg liker virkelig Big Bang. Jeg syntes bare ikke de gjorde en spesielt god jobb akkurat den dagen, og da mener jeg at det er viktig å være ærlig.

Så hva gjør det med meg å få så mye kjeft? Tja, da jeg først kom over debatten ble jeg lei meg og satt ut. Det var ikke kult. Ikke i det hele tatt. Men hva kan jeg gjøre? Jeg velger jo selv å ytre meningene mine på trykk og jeg synes jeg er fantastisk heldig som kan få jobbe med sceneanmeldelser. Det er jo ikke rart det sårer når vilt fremmede personer skriver stygge ting om deg på nettet. Likevel er dette også en del av den nye journalistikken. Den umiddelbare nettdebatten og mulighetene for tilbakemelding, gjør at journalistikken blir interaktiv på en helt ny måte.

Så da får jeg bare takle det så godt jeg kan; holde meg unna forumet til debatten har lagt seg og håpe at jeg kan smile av det en gang.

Etter mitt forrige innlegg ble anmeldelsen publisert på dt.no. Etter bare noen timer hadde et titalls bedrevitere påpekt alle mine feil og mangler. Jammen herlig å være journalist, gitt!

I kveld har jeg vært på Drammen Elvefestival på jobb. Fantastiske frilansjobber som gjør at jeg kan få betalt for å være på konsert.

Bandene som skulle under lupen i kveld var MadCon og BigBang. Jeg er i utgangpsunktet positiv til begge to.

Men så var det ikke spesielt bra. Jeg skal ikke legge skjul på at det er morsomt å skrive negative anmeldelser. Jeg har aldri hatt det så gøy som den gangen jeg kunne totalslakte Lene Nystrøm og skrive at jeg ønsket å “anmelde henne til politiet for voldtekt av CD-spilleren min”.

Madcon var kjedelig, og det hadde jeg heller ikke noe problemer med å skrive. Forventningene var ikke spesielt høye, og jeg har aldri syntes at hiphop er så kjempebra live. Men da jeg var nødt til å trille til 4 på BigBang var det noe som ikke helt stemte. Forrige gang jeg anmeldte dem var det til toppkarakter og stormende jubel. Nå var det rett og slett ikke spesielt bra. Det føltes ikke veldig bra å gjøre det. Men jeg mener at ærlighet er det desidert viktigste når en anmelder. Jeg skriver ikke for å tekkes fansen, arrangørene eller bandet. Jeg skriver for å ytre en mening.