Dette blogginnlegget burde vært postet før jul. Det kan hende det begynner å bli litt sent, men jeg er så stolt! Jeg bare måtte!
Søndagen før julaften bestemte vi oss for å bake pepperkakehus. Ikke sånt ferdig byggesett fra butikken (selv om det har vært fast inventar hos meg siden jeg var liten). Nei, denne gangen skulle vi gjørra det sjæl!
Vi begynte å tegne. Eller, det vil si; Sigurd begynte å tegne (jeg innehar nemlig ikke tegnekunnskaper overhodet. Jeg fikk en gang en gutt i barnehagen jeg jobbet i til å gråte da jeg tegnet en traktor til ham). Jeg kjevlet ut deigen ut skjærte ut delene. Kakene havnet på brettet og alt var i sin skjønneste orden.
Vi avkjøte på rist og begynte å lage knekk. Det gikk så smertefritt!
Så begynte byggingen.
…og rivingen
…og frustrasjonen
…og furtingen
Hvorfor kan ikke pepperkakene holde form når de stekes? Veggene var ikke like høye, ikke like rette og ikke like glatte som vi hadde tenkt.
Hvorfor kan ikke pepperkakene holde form når de stekes? Veggene var ikke like høye, ikke like rette og ikke like glatte som vi hadde tenkt. Det gikk med store mengder knekk og enda mer melis og nonstop før vi ble fornøyde. Men fy søren så fornøyde vi ble.
Pepperkakeborgen var et faktum og tilbake sto to ekstremt stolte arkitekter, ingeniører, snekkere og dekoratører.
Nå gleder jeg meg til å knuse!
Etter å ha slitt attentimersdager hele uken, var det i går kveld duket for premiere på Hakkebakkeskogen. Ungene har jobbet fantastisk, foreldrene har stilt opp og hele uken har gått på skinner. Det var nesten for godt til å være sant at vi kunne lene oss tilbake og registrere at premiereforestillingen gikk akkurat så bra som den skulle. 
