Jeg er 24 år, men så fort jeg befinner meg foran en Potter-bok, eller film for den saks skyld, blir jeg 14-år gamle Kristin igjen. En Kristin som håpefullt venter på brev fra Hogwarts, som forsøker Alohomora på døren og som forgjeves speider etter plattform 9 3/4 på togstasjonen. Dette skal ikke være et hyllest-innlegg som tilber Rowling og lister opp alle de million grunnene til å forgude bokserien, men en liten innsikt i hvor fjortis man kan bli på jakt etter kinobilletter.
Utevisningen og forpremieren på Akershus festning skøv jeg så langt bak i hodet at jeg slapp å tenke på den. På visende tidspunkt var jeg nemlig på jentetur med mamma til Skodsborg utenfor København. Men da turen ble lagt innom Gøteborg på vei hjem, var det ikke snakk om å vente et minutt lenger. Jeg strente avsted til BioPalatset (eller hvordan i huleste svenskene skriver det) og stilte meg i kø. Til tross for at alle skjermene lyste “utsoldt” (disse svenskene!) var jeg fast bestemt på at det helt sikkert lå to billetter og ventet på meg.
- Nej! sa damen!
- Hm? sa Kristin
- Det er utsoldt, murret damen
- Utsolgt? Kan det hende det er noen som ikke har hentet billettene sine, da?
- Nej, sa damen.
- Men-
- Nej, sa damen!
Så da var det ikke annet å gjøre enn å vente likevel. Jeg stolte jo selvsagt ikke på damen. Det er jo alltid noen som ikke henter billettene sine. Alltid noen som ikke rekker bussen, som må i et viktig møte, som forsover seg eller som ikke får lov av mamma. Vi ventet og ventet. Innimellom endret beskjeden på skjermen seg fra “utsoldt” til “1″, og ved ett tilfelle sto det faktisk “3″ der. Jeg løp som en olympisk mester bort til damen og hun kunne konstatere at det var utsolgt.
- Men det står jo på tavlen, sa jeg
- Gjør det?, sa damen og sjekket igjen. – Ja, vi har faktisk tre ledige. Nei, vent. Der forsvant de!
Minuttene tikket seg forbi klokken 18.00 og film nummer to i rekken hadde allerede begynt. De neste visningene var satt opp klokken 20.45 og 21.00. Vi kunne jo ikke tilbringe Gøteborgdagen på BioPalatset uten billetter, så da måtte vi slukøret innse at det ikke skulle bli noen billetter til oss. Vi ble halvhjertige enige om at vi skulle tusle tilbake rundt halv ni for å se om noen uavhentete hadde dukket opp.
Etter shopping, spising og vindusshopping fordi butikkene stengte irriterende tidlig, bar det tilbake. Sintedamen var på plass. Hun lo og fniste da vi kom inn. Vet ikke helt om det var av oss, men jeg liker å tro det. Vi benket oss ned bare for å innse at filmene fremdeles var utsolgt. Minuttene fikk og lobbyen på kinoen ble fullere og fullere. Etterhvert merket jeg meg flere smånervøse som titt og ofte kikket opp på tavlene. Kanskje vi ikke var de eneste? Tiden sneglet seg avsted, mens flere og flere stimet sammen rundt de små tavlene.
Som i sakte film skiftet plutselig den ene tavlen. “Utsoldt” ble erstattet av det vakreste “2″-tallet i verden. Jeg rykket til og løp opp for å stille meg i en av de fem allerede lange køene. Jeg var ikke den eneste. Et titalls andre gjorde det samme, og overnervøse skottet vi på hverandre mens vi fordelte oss på køene. Jeg, som alle andre, har en tendens til å velge feil kø. Alltid den som går tregest. Men i dag skulle hellet være på min side. Jeg var førstemann fremme til kassadamen, heldigvis en annen denne gangen, og gulpet frem:
- Billettene, som er to, til filmen klokken nio, altså HJarry potter. Er de der?
- Ja, sa damen.
- Jättebra! Er dom tilsammans? spurte jeg, og glemte helt at damen nok skjønte min stressende norsk like godt som min stotrende svensk.
- Ja, sa damen.
- JEG VIL HA DEM!, gaulet jeg.
Damen logget seg på og printet ut billettene. Da jeg fikk dem i hånden hadde jeg mest lyst til å danse seiersdans og geipe til alle de andre uten billetter, men det får da være måte på hovering.
Enden på visa ble at både jeg og mamma kunne synke ned i to myke stoler på rad 3 og nyte en aldeles fantastisk film! Herlig!
(foto: filmweb)
