I dag fikk jeg det for meg at det var en fantastisk ide å kjøpe en hel vannmelon! En hel en. En fem-kilos kule med frukt! Med så mye melon tilgjengelig og Christine og Fredrik på besøk, måtte det selvsagt eksperimenteres.
Første forsøk gikk ut på å lage vannmelonjuice i blender og tilsette kullsyre.
Smakte relativt godt!
Piratkvelden hos Eivind og Helga ble en kjempesuksess. Kvelden begynte i 18-tiden (for vår del, i alle fall. For å rekke fullt filmmaraton skulle vi egentlig ha vært på plass klokken fem, men hobbykokk-Kristin begynte alt for sent med sjokoladekaka).
For bilder fra skattejakten, kakebordet, menneskene og kostymene kan du like gjerne ta turen innom Eivinds blogg. Jeg hadde nemlig prestert å legge igjen kameraet hjemme.
Helga etterspurte sjokoladekakebilder, og det skal jeg absolutt klare å skrape sammen selv om de ble tatt på kjøkkenbordet før vi dro.
Jeg er kjempeglad i å bake, og planen var egentlig å lage en langpannebrownies pyntet som piratflagg. Sigurd er nemlig knallflink på å tegne pynt så han skulle fikse sjablong til melisdrysset. Men når en tanke først er plantet i hodet slipper den sjelden ut før den har vokst seg omtrent dobbelt så stor. Når den var på vei ut igjen på lørdag var det i form av en firelagskremsjokoladekake.
Selve bakingen var ikke veldig avansert. Normal rund sjokoladekake, en skikkelig skarp lang knv og en sjokoladekrem laget på smør, melis, mørk kokesjokolade, sterk kaffe, litt vanilje og egg. Jeg klarte til og med å snike et lag med bringebærsjokolade i midten for å krydre smaken litt.
Så skulle pyntingen begynne. Melis var utelukket. Kremen var nemlig fremdeles varm og saftig hvilket ville bety at mitt o-så-lekre melisdryss ville forsvinne ned i kremen og aldri komme seg opp igjen. Valget falt derfor på tuttifruttidryss. Sigurd la på sjablongen og begynte å drysse. Og drysse. Og drysse. Men da det spennende øyeblikket kom og vi skulle fjerne sjablongen kunne vi ikke se et snev av piratflagget. Meg litt godvilje kunne man kanskje la seg overtale til å skimte hodeskallen, men overgangen mellom skalle og sjokoladekrem var definitivt ikke tydelig nok.
Etter en omgang med rød pyntegele var den derimot på plass. Mye mer giftig og skummel enn antatt. Nesten som en demonkake. Jeg fant frem bære-med-seg-kakelokket og slang det på. Stopp. Full stopp. kakelokket svevde tre centimeter over fatet og hele det fantastiske pirathodeskalleflagget hadde festet seg på undersiden av kakelokket. Great.
Frem med pyntegele og gjøre hele jobben på nytt. Vi konstaterte nok en gang at lokket overhodet ikke passet, og ved hjelpe av noen trepinner (mat-trepinner, da. Ikke sånne fra trærne i hagen) fikk vi balansert med oss hele kakekalaset ut i bilen (Dersom noen har sett Ingrid Bjørnovs show tipper jeg de får assosiasjoner til “Bake kake, smake kake, glemme kaka på taket”, men dengang ei).
Vi kjørte til Oslo og jeg fikk krampe i leggene. Målet var nemlig å balansere kakelokket mellom beina slik at det ikke skulle rulleavgårde og slenge hele kakekalaset omkring i bilen. Men kaken kom seg til Oslo, og det gjorde heldigvis vi også. Pynten var ødelagt nok engang, men forutseende Sigurd hadde fått med seg pyntegeleen og etter litt livreddende førstehjelp på sjokoladekremen gjenoppstod piratkaka.
Så til dere som fikk smake: det lå ekstremt mye omtanke i den vakre pynten. Håper dere tenkte over det mens den ble spist.
Forresten: Jeg kledde meg ut som piratkopi (kopi av pirat), mens Sigurd kom som pirattaxisjåfør!
Det pleide å hete Subway. Jeg husker utrolig godt første gang jeg ble kjent med fenomenet. Det var på teatertur til Skottland og jeg skulle bare ha noe enkelt å spise. “En baguette” tenkte jeg og stakk hodet inn gjennom den første og beste døren jeg så. Den var grønn. Inni var det et enormt utvalg og jeg husker jeg landet på Kylling Teryaki med honningsennep. (Haha, hør på meg’a! Det er åtte år siden og jeg husker fremdeles hva jeg spiste!)
For noen år siden kom subway til Drammen og lykken var komplett. Det ble et kosested. Et lunsj-, frokost- og middagsted når jeg ikke orket å kokkelere på mitt eget kjøkken! Valget falt bestandig på en Subway Melt med honningsennep. Uten unntak. Den var best. 85,- pr stk!
I forrige uke hadde jeg ikke brød i huset. Samboern furta og vi vendte nesen mot Subway for å fiske frokost. Men da vi kom inn og begynte å se oss om, ble den furtne minen enda mer furten. Vi visste jo at Subway hadde byttet navn. Skiltet hadde stavet Wahoo (yahoo? wahey? whata? hø?) i flere dager, men det sto med fete typer på utsiden at de fremdeles hadde den samme maten.
Joda, maten var der. Sikkert like god som tidligere. Men hva søren hadde skjedd med prisen? 109 kroner for EN baguette? En lusen møkkabaguette? Det skulle, røft regnet, gi oss en utgift på over 200 for oss begge. Uaktuelt. Fullstendig uaktuelt. Vi snudde og trampet ut av lokalet.
Løsningen ble Kiwi! Vi handlet etter melt-oppskriften i hodet og betalt latterlige 140 kroner for hele sulamitten. Deretter bar det hjem på kjøkkenet for å lage egne hjemmemekka subs! Det funka!
Wahoo! Dere kan bare ha det så godt!
